Rasens opprinnelse
av Aud Jorun Lie

Shetland Sheepdog

 

Som rasens navn tilsier stammer den fra Shetlandsøyene, de forblåste og sjøskurte øyene utenfor nordkysten av Skottland.

Øygruppa består av 117 øyer, hvorav 29 i våre dager skal være bebodd.

Historien forteller at sauefarmerne benyttet ganske små collie lignende hunder til å gjete de hardføre shetlands sauene.

I de lange vinterperiodene ble sauene overlatt til å leve av tang og tare på de mange små øyene og holmer, og historien forteller at en eller to av gjeterhundene fulgte dem.

De skal uten menneskelig hjelp ha klart seg selv og sørget for sauenes sikkerhet.


Shetlands Collie som hunden først ble kalt, hadde også det lokale navn ”Toonie dog”. Toons var navnet på de små uinngjerete farmene hvor åkerlappene lå ubeskyttet for den omkringbeitende buskap. Toonie dogs ble trenet opp til å holde inntrengerne borte. Kanskje er det noe av en ”Toonie” i dagens hunder også, de vet å vokte ved straks å si ifra når en fremmed fot blir satt på ”deres grunn”.

De gamle Toonie dogs hadde også jobben med ¨å drive kuene inn fra beitene når de skulle melkes. Den kunne gjete og den kunne vokte. Noe av hundenes vesen, dens størrelse og hurtighet gjenspeiler seg i et av dens andre gamle navn: ”Perrie” eller ”Fairy-dog” – alvehunden.

Kjært barn har mange navn, i dette tilfellet også mange raser å slekte tilbake til. Selv om opprinnelsen er meget vanskelig å oppspore er det klart at Collien har vært med i bildet. Det antas også at den norske buhunden spilte en betydelig rolle da Shetlandsøyene fra år 1000 til 1468 var norsk koloni. Den skotske brukscollien skal på et tidlig tidspunkt ha kommet til øyene, likeledes antas det at Islands- og Grønlandshunder ble brakt dit av fiskere og fangstfolk. En ”black and tan” (sort og brun) King Charles Spaniel skal ha ”mønstret av” fra en besøkende yacht og spilt en viktig rolle i ”Sheltiens make up”. Og fra enkelte hold nevnes det også at Pomeranian og Papillon skal ha vært mulige innblandinger.

Antagelser på antagelser følger historikken til den lille collielignende gjeterhunden, hvor det betegnende uttrykkes at de innvandrende hunder nok gjorde mer enn å følge i helene på sine eiere.

Det barske klimaet ble imidlertid en av avlsveiviserne gjennom tidene og gjorde sitt til at bare de mest robuste førte rasen videre. Sauefarmernes ønske om en liten hund som var modig, intelligent og robust gjorde at bruksegenskapene ble satt i høysetet. Meget viktig var også pelsen som nødvendigvis måtte være av en slik kvalitet at hunden kunne arbeide under alle værforhold. Den skulle tåle regn og snø. Beskytte mot væte og tåle store temperatursvingninger.

I siste halvdel av det 18.århundre begynte sammenslåingen av de små ”Toons” til større farmer. Shetlands sauene som tidligere hadde vært meget små ble avlet frem til en større type, og gjeterhundene fulgte etter hvert samme mønster. Alt oftere ble det benyttet hunder av en type mer lik Border Collie.

Shetland Sheepdog – egen rase
Men den lille gjeterhunden forsvant ikke, den hadde sine tilhengere og forkjempere som ønsket å sikre rasens fremtid. I begynnelsen av dette århundre begynte imidlertid et annet problem å gjøre seg gjeldende – hunden ble etterspurt ”handelsvare”. Shetlandsøyene som tidligere hadde hatt dårlig forbindelse med fastlandet, ble før første verdenskrig ofte besøkt av den britiske marine, noe som resulterte i at rasen kom over til Storbritannia. Hestehandlere som kom over fra fastlandet for å kjøpe Shetlandsponnier, brakte også hunder tilbake. Etterspørselen etter små, lodne valper var så stor at hvilken som helst liten hund ble brukt for å produsere små ”fluffy” salgbare valper. Siden livet på Shetland var temmelig hardt for befolkningen, kan man forstå at en god del grep denne muligheten til en ekstrainntekt.

Men forkjemperne for rasen på Shetland holdt stand og et møte i Lerwik i 1908 resulterte i at en raseklubb ble dannet og de første punkter til en Standard ble nedtegnet. To ”Stud Books” ble også laget, en for hunder mellom 10 – 12 inches (25,5 – 30.5 cm) og en for de mellom 12 – 15 inches (30,5 til 39 cm).

I Skottland ble raseklubben dannet i 1909, mens den engelske først kom i 1914. Dette er også det godkjente start år for rasen, da den under det endelige navn Shetland Sheepdog ble godkjent som egen rase av The English Kennel Club. I den første offisielle Standard het det: ” –The general apperance of the Shetland Sheepdog is approximately of a Collie in Miniature. Ideal hight 12 inches.”

Standarden ønsket at hundene av høyde skulle være 30,5 cm (12 inches), men de to “Stud books” fra Shetland forteller oss om varierende høyde hos avlsmaterialet fra 25,5 til 38 cm. Når vi også vet om de mange rasene influert i avlen kan vi forstå at datidens oppdrettere startet med en rase som var full av avlsmessige problemer. Hodetypene skal ha vært meget uensartet, det nevnes: runde ”eplehoder” og trekantede hoder med stor variasjon i høydeforskjell skall – kontra snuteparti. Man kunne se små stive ører eller store, halvveis hengende spanielører. Øynenes form og farge var også meget varierende. Ensartetheten lå i kroppsbygning, karakteregenskaper og pelsstruktur.

Nå ble ikke 1914 noe gunstig startår for rasen, da krigen satte en stopper for registrering av valper og for utstillinger. Da det igjen begynte å bli levelige forhold var det svært få som hadde avlsmateriell tilbake. Noen få var fortsatt i arbeide som gjeterhunder på Shetland og i Aberdeenshire, men ellers skal kun tre kenneler ha hatt hunder tilbake til å starte igjen.

På grunn av den lille bredden i avlsmaterialet, og også på grunn av den store typevariasjonen, ble en liten Collie-tispe ved navn ”Teena” avlet inn. Andre Collie-cross ble nok også siden foretatt, men dette ble ikke gjort like åpent slik at kun antagelser henspeiler på hva som måtte ha skjedd.

Selv om Collie-crossene hadde stor innvirkning på hodetypen splittet det oppdretterne, enkelte avlet for det lange collie hodet, mens andre avlet for den gamle typen fra Shetland. Året 1927 er nevnt som et foreningsår av de to hodetyper, da to hunder skal ha utmerket seg: Ch Helensdale Laddie (senere eksportert til Amerika) og Ch Gawaine of Cameliard).

Med Collie-crossene ble også størrelse problemet brakt inn i rasen for alvor. Og den ønskede Standard-høyde 30,5 cm krøp etter hvert oppover. Standarden fra 1965 er den som i dag gjelder: 35,5 cm for tisper og 37 cm for hannhunder. (Alt over 1 inch skulle den gang ansees som alvorlig feil.)

Det bør legges til at Standarden for rasen har blitt langt mer omfattende enn de to setninger som ble nedtegnet i 1914. Som helhet kan man si at Sheltien ser ut som en Collie i miniatyr, men man skal merke seg at hodetypene er forskjellige. Høydeforskjellen skalle kontra snute er en anelse større enn hos Collies, og det kileformede hodet er også en anelse bredere og kortere. Mange små detaljer gjør at en Sheltie har et annet uttrykk enn en Collie.

Standard for Shetland Sheepdog er i sin helhet gjengitt på denne linken:

FCIs Standard for Shetland Sheepdog på norsk